ord

trives ikke i eget selskap, men har heller ingen andre enn kjæresten å være med. jeg kunne sikkert tatt kontakt med ... noen?.. jeg vet ikke. jeg vil liksom ikke tvinge meg selv på noe, tvinge de til å si at "joda, vi kan henge" med liksomentusiasme og få en ekkel smak i kjeften, i kroppen, i alt, av at du trakk et eller annet sympatikort, trykket på deres knapper slik at de bare ble nødt til å si ja. for de er ikke der med mindre du spør, tar initiativ, og det ikke er noen andre der. 

jeg er heldig som har kjæresten

men det hadde vært godt med litt andre og nye .. vibes? impulser.. jeg vet ikke. nye tanker, andre perspektiv. det er det største problemet med å sitte alene. jeg har bare mitt eget hode, mine egne tankemønstre, mitt eget verdenssyn. som jeg har funnet og spunnet opp helt selv, helt på egen hånd. og for meg er det riktig, og enda mer riktig når ingen kan si meg i mot. 

han hadde vel hatt godt av å slippe meg også. i hvert fall iblant. 

jeg kunnet tegnet. eller hørt mer på musikk. sett noen serier. sjekket ut alt det jeg har screenshotet eller lagret inne på noteter. men jeg orker ikke. det er kjedelig. og det er så vondt når du har liksom sett for deg at noe skal være gøy og alt sånt, også er det ikke det. 

brand new har sluppet nytt album. jeg må ha pengene til å kjøpe det på vinyl. det føles godt i sånn fem minutter. materalistisk glede. 

skulle ønske at jeg, etter alle de årene jeg har hatt dette stedet, kunne si at jeg har kommet noe sted. men jeg vet ikke, tror ikke det. helt ærlig. 

eneste er at jeg aldri har følt meg så ensom. og alene. så mye av begge, samtidig. vet ikke hvor jeg vil med dette. jeg har bare ikke noen å fortelle det til.