ord

var en liten stund ute i måneskinnet i natt; skled på isen og lå på fjorårets gress; stirret på grå skyer og drømte om kommende tider.

ligger her. eller der. har et ønske om å synke ned i jorden. forsvinne. bli næring til vårens kommende liv. gjøre meg til nytte. i form av noe.

tenker så lite som mulig på det jeg burde bruke tankekraft på og heller litt på det som ikke har så mye å si. hvor blir det av en tanke når den er glemt? hvem tenker før de snakker og hvem tenker i stedet for å snakke og hvem snakker før de tenker og hvem tenker ikke i det hele tatt?



snøen bør ikke bli svart i januar og løgnene bør ikke være annet enn hvite.

jeg reiser meg sakte, for så å deise rett i bakken igjen. blåmerkene på kroppen er pene og motiverer meg til å fortsette, det er bare når andre dulter borti at jeg merker smerten. nekter ikke like mye som før, men sier heller ikke like mye. munnen min spytter ut fremmede ord, men det er ok. munnen former et ukjent smil, men det er også ok. må bare bære masken og gråte under dyna. må bare holde ut, kutte ut, finne ut. holdt ut det jeg ikke trodde jeg ville orke, kuttet ut det giftige mennesket som holdt meg nede og fant ut at alt er mye bedre på den måten.